Great expectations

Forventninger kan være en fin ting.
Kriblingen i magen når man gleder seg til en date, en fest eller til å åpne julegavene. En av de beste følelsene jeg vet er når søsteren min og jeg sitter og ser (og tar) på alle gavene på lillejulaften. Da er jeg som et lite barn, og forventningene til denne aktiviteten skuffer aldri.

Men forventninger kan også være noe dritt. Hvor ofte innfris egentlig forventningene? Det siste jeg vil, er å quote Black eyed peas, men det føles så passende her at jeg ikke har noe valg: " I got a feeling, that tonight's gonna be a good night". Den følelsen sitter jeg ofte med før jeg skal ut på livet. Jeg er sikker på at denne kvelden blir legendarisk. Og selv om kvelden blir rimelig grei lever den aldri opp til de enorme forventningene jeg hadde tidligere på dagen. Derfor er som regel spontanfylla det beste, ingen forventninger, ingen skuffelser.

Det samme gjelder julen. Jeg er et skikkelig julemenneske og begynner julegaveinnkjøp om sommeren. Jeg elsker tradisjoner og derfor er julen så herlig. Men hvor ofte blir julen som man tenkte? Det er nesten som om man tror at man blir et supermenneske i julen og får tid til alt. Familiekos, vennekos, festing, avslapping, kino, aking +++. Jeg var klar på det i år (eller fjor om du vil). Jeg skulle spise masse god mat, strikke en lue, dra på kino, møte alle vennene mine, feste masse, lese ferdig en bok, lese i blader og løse kryssord, ha mange spillekvelder, trene, ake i rensåsparken, bowle, planlegge det nye året,gå turer, se mange filmer and the list goes on. Hvor mye av dette fikk jeg egentlig gjort?
God mat har det blitt masse av, men det blir jo nesten for mye av det gode. Jeg har faktisk begynt med strikkingen, men har ikke rørt boken eller blader (bortsett fra se og hør), jeg har ikke vært på kino, ikke gått tur, ikke bowlet, festet alt for lite (man glemmer jo av at for hver gang man fester går hele dagen derpå bort og da får man tid til enda mindre!). Har spilt endel brettspill med familien, men ikke en av de planlagte fantasikveldene ble noe av. Har sett et par filmer, men på ingen måte alle jeg ville se, ikke en gang på julaften fikk jeg sett Tre nøtter til askepott og Reisen til julestjernen, eller noe annet på tv for den del. Nei, det er fint lite på listen min som faktisk har blitt gjort. Og ikke fordi jeg bare har slappet av og glemt hverdagens kjas og mas, men fordi...nei, jeg vet ikke hvorfor.

Mye av skylden for den tiltaksløse julen kan jeg legge på sykdom og skader. Presterte å forstue foten den 22. noe som gjorde meg for hemmet til å feste like mye som jeg hadde planlagt. Foten ble bedre og jeg ble sjuk. Først 2. nyttårsdag følte jeg meg bedre. Rart at man aldri legger inn sykdom i ferieplanene.

Om noen måneder kommer jeg bare til å huske de fine stundene, den gode maten, gavene og den ene morsomme festen jeg var på i jula samt 60-års feiringen til pappa. Så kommer jeg til å glede meg like mye til neste år og jeg kommer til å bli like skuffet når ting ikke går som forventet.

Et av de viktigste nyttårsforsettene jeg har er at jeg alltid skal tro at det verste vil skje. Jeg er ganske flink til det, men julen er unntaktstilstand. Har et veldig romantisert forhold til julen og det er vanskelig å forandre det. Men jeg skal gjøre mitt beste. Hvis man er negativt innstilt vil ting nesten alltid bli bedre enn man tror. Og blir det ikke bedre hadde man i hvert fall ikke høye forventninger (da kan man også si "Hva var det jeg sa" til alle som hadde positive tanker). Win win!
Dette er noe jeg bør klare, da jeg absolutt er en negativ og pessimistisk person.



Så for å sitere Friends "Here's to a crappy new year!"